Det egentlige startskudd: Omhandlende overflod av følelser, mangel av ord, schizofreni, bæsj og tulipaner

Der var det visuelle i orden, og mangfoldige takk sendes i retning Thomas som så velvillig dedikerte en sen torsdags kveld for å hjelpe til med den grafiske utformingen. Alt som nå gjenstår er å gripe fatt i de litterære hjelpemidler som skal til for å fenge eventuelle lesere. Hvor kneblende norskboka enn måtte være i sin misjon for å kvele skoleungdommens kreative utfoldelse belyser den allikevel en del av de universelle, psykologiske aspekter ved akkurat dette å engasjere. Som forfatter og blogger burde man, ifølge læresetningene, appellere til troverdighet, logikk og emosjoner. Sistnevnte synes å være et særs flittig brukt virkemiddel i bloggingens medium.

Mange bloggere ser ut til å helle mot dagboktendenser i sine innlegg. Setninger som ”I dag gråt jeg...” og ”Jeg er så uendelig forelska! ILU puz1 min!” er begge herlig spontane uttrykk, men i det de nedtegnes og publiseres for Gud og hvermann å lese kunne man likegodt tatovert utsagnene i sin egen panne. Følelser er forgjengelige, men som en bloggpost kan ikke en gang tidens tann tære ned følelsesmessige blundere.

Den obligatoriske førsteposten, i vertfall i de blogger jeg hittil har kommet over, omhandler tilsynelatende hvor merkelig bloggefenomenet er og hvor merkelig og småskummelt det er for blogginnehaveren selv å bevege seg inn i internettdagbøkenes verden. Disse førsteutkast framstår ofte som keitete og usikre legitimeringer for å hive seg ut i dette - i mange miljøer - tabubelagte nettfenomen. Bloggen; denne arena for tilfredsstillelse av narsissistiske og oppmerksomhetssyke behov.  Jeg innser det paradoksale i at jeg beveger meg mot samme spor, men renser min dobbeltmoralske samvittighet med å legge alle kort på bordet med en gang. Ja, jeg er smått skremt av dette medium og i min forfengelighet nervøs for å framstå som teit og patetisk.

Jeg ønsker å utforske en ny uttrykksmåte, da jeg ofte føler at jeg kommer til kort i hverdagslig samtale. Tankerekkene blir ofte lange, og digresjonene mange, og det kan være lett å glemme hvor man startet. De enkle ord som blir sakt kan ofte komme svært feil ut, og det må betraktelig flere ord til for å rette opp slike verbale feilgrep enn det trengs for å plumpe ut med dem.

Her kan jeg i stillhet ta meg tid til å formulere saker og ting som opptar meg i den tiden jeg føler det tar, fritatt fra innvendinger, og med tid til å bearbeide og finskrive digresjoner. Jeg kan legge inn lenker med fyllstoff jeg føler trengs og i tillegg poste bilder, film, lydklipp samt alt annet av snadder som det multimediale har å tilby.

Selve setningen verden er gal, har sitt distinkte opphav og som siste post i førsteposten vil jeg meddele hvorfor jeg har skikket akkurat dette navnet til web-loggen min. Det stammer fra min bestefar. Bestefar var en noe sosialt utilpass mann, der han febrilsk klamret seg fast etter fingertuppene i en sprø grein, ytterst på mitt familietre, med sine ben tynget av en ballast med schizofreni og nevroser. Jeg husker han, fra da han levde, som en mann av få ord, men denne tidløse setning liret han av seg en 17. mai - Gud vet hvilket år - da hans husfred ble brutt av det lokale barnetogets hornmusikkorkester. Harnisk av frykt sprang min bestefar ut på hustrammen, som var få meter unna gaten besudlet av barnegledens ubarmhjertige støy, og fra det innerste av sitt urovekkede sinn brølte han; ”VERDEN ER GAL!” Blåserekken svelget stotrende sine toner, og gjennom den følgende stillet ljomet min bestefar på ny; ”VERDEN ER GAL!”, før han ble dratt etter nakkekragen tilbake innomhus.

Jeg skal, forhåpentligvis, gjennom mine følgende innlegg greie og både underbygge og motbevise bestefars tese om at verden er gal. Jeg lover ingen daglig oppdatering, men en stemningsrapport i ny og ned, da jeg føler det trengs. Da jeg føler det trengs å lette litt på det trykket som stundom presser inni en rotløs ungdom på voksenverdens rand, med ømfintlige antenner som peiler rundt i virvaret av sosiale kontekster.

Jeg skal skrive litt om galskapen og skiten som omgir oss, og samtidig belyse at den gale er frisk i en sinnssyk verden, og at ekskrementer fungerer utmerket godt som gjødsel i blomsterbed med roser og tulipaner.

Dagens oppfordring: Bodø er et nydelig bed som venter spent på at noe skal spire. Alt som trengs er at noen bæsjer litt på byen vår. Dette er en jobb for lokale politikere.

Bildet ligger også i bøtta.