mandag 6. juli 2009

Fra rekeselger på MK Havgrim til konsertpromotør for Whitest Boy Alive

Livets fører oss over underfundige stier, og da særlig om sommeren. Noe så elememtært som selvoppfatning ble redefinert sent i juni måned. Den arbeidssky og selvrådende Krister Kanck fant seg plutselig på rett side av rekka tilhørende reketråler M/K Havgrim. Hvordan en fersk studentpensjonist i prematur sommerferie finner på å ikle seg rollen som sjømann (les; rekeselger) har ingen kortfattet forklaring, men ettervirkningene er mange, og til de massive grader verdt publisering.

Etter knapt en uke i felten har mye underfundig inntruffet; jeg har oppdaget at alle nordlendinger er latente fiskebløggere, samt at alle nordnorske kvinner har en underliggende, underbevisst tiltrekning mot menn med mere tilknytning til havet enn landjorda. Men det mest underfundige hittil var da Berlin/Bergen kolobrasjonen The Whitest Boy Alive hoppet ut av en minibuss og ombordgikk båten Vulcana, som lå fortøyd ved siden av den versle skøyta jeg bemanner. Bandets tangentist, Daniel, viste seg å være en rekeelsker av fetisjistisk grad, og etter at han fikk en pose ferske reker, på kahytten, ble det spilt livekonsert fra rekka av Vulcana som takk.


Erlend Øyen står og skreller reker, mens han prøver å unngå og grise til gitaren. Jeg og medtråler på M/K Havgrim, Simen, ler lett av sørlendingens keitete rensketeknikk. 
Foto: Leon Karlsen Johannessen

Mye rart utspiller seg altså i Bodø Havn - Port of BodøVinden blåser kraftigere og menneskene Port of Bodø omfatter har tatt et lite steg nærmere elementet vi alle sprang ut av. Byens puls hamrer høyere enn i gatene, og som rekeselger i dette havbitte hjørne av verden har jeg de saltvansskrukkede fingre som trengs for å fange denne pulsen. For en stund framover skal jeg benytte denne bloggen som et medium for å videreformidle mange av de stemninger som utspiller seg i denne karikerte bydel - komme til kjærnen av hva det enn innebærer å være menneske her nord der, måsen er en trofast nabo, mennene bløgger fisk og der hvor kvinnene en gang iblant stopper opp og ser lengselsfullt ut mot horisonten; uten helt å vite hva de ser etter...

Dagens oppfordring: Kom å kjøp reker! Står ved varierende lokasjoner langs Bodøs langstrakte havn. Når du er der, fyll lungene med litt salt havluft.

torsdag 4. juni 2009

Kneleren; Historien om han og henne

Jeg følger opp i det litterære sporet og børster støvet av ei novelle jeg skrev noen år tilbake.

KNELEREN

Hun

Hun knelte for mange, denne kvinnen. En gang iblant, mens hun knelte, naken og i bruk, var det som om hun kunne se seg selv. Som om hun satt sammenkrøpet i soverommets ytterste hjørne. Hun fikk det blikket som stirret mot et punkt som var der ute en plass, ti tusen mil foran seg, og forbi. Dette mens hun knelte foran nesten hundre kilo med hårete, svettende og pesende kroppsmasse, taktfast støtende, inn i henne. Denne kvinnen; øm, sår og kløende, på alle fire. Denne kvinnen: Kneleren.

Hun visste alltid hvor det bar, fra før hun satte seg ned i sofaen. Det begynte med komplimentene; “trusa di ligger på soveromsgulvet mitt i kveld,” “Romantisk og sensuell sier du? Jeg er faen meg så romantisk og sensuell at jeg skal få deg til å nyte at jeg tar deg i ræva!”  Når de jaktende og den jaktede beveget seg over i det diffuse riket; hvor konsonantene er vanskelige å uttale, og tale i det hele tatt er overflødig, begynte befølingen. En svett håndflate under den gnagende BH-kanten. Den andre svette hånden søler en lunken halvliter halvveis inn i ganen og halvveis over skjorten. Hun knelte bestandig disse kveldene, denne kvinnen forble; Kneleren.

Hun våknet søndags morgen, som med et hode inni sitt eget, voksende så det presset mot kraniets porøse vegger. En kropp av ufuktet svamp, med fremmede menns safter størknet inn i huden, tvinnet inn i hårene, der nede hvor de hadde markert sitt territorium. Lukten, merket – umulig å vaske bort. Minnene var fraværende; erindringene svake. Men ut av hennes kropp begynte følehorn og presse gjennom huden. Først som små, knasende buler av hard hud og fiber, men etter hvert ble de lengre enn hennes egne armer. De kloret og stakk; slo om seg. Hennes hud slo også sprekker og ble gradvis til skjell – grønnlige, harde som brusk og glatte av surt, stinkende slim.

Hver søndag formiddag, foran badespeilet, brakk hun av skjellene med store tak. Som om de var negler revnet det i seige nerver – gradvis, trå for trå – hver av dem blødende. Flakene kastet hun. Følehornene brakk hun av, som om de var greiner – slet og dro til de tretnet og brast – mens hun tørket av den sviende verken som rant over hennes kropp, fra de avrevne, fremdeles klaprende klørne, som stakk med sine korte, harde stubber. Tålmodig og smertefullt pudret hun arrene, sparklet de blødende revnene med snerk av brunkrem, masserte de tørre sprekkene, fra der hud hadde møtt skjell, med hudkrem. Sminket sitt ansikt – tilbake til det levende og uttrykksfulle.

Så en kveld, en slik som pleide å ende, og også i kveld endte i knelingen, så hun denne mannen. En mann hun avskydde. En hun husket fra ungdommen, den gangen seksualiteten hadde betydd noe. Den mannen som en gang var gutten som blindt og hengivent befølte henne, med løfter om en framtid med emosjonelle samkvem. Den hengivne gutten hun hadde sett på, den gang hun lå på rygg, med han så nært som noen, noen gang hadde fått ligget inntil henne. Den gangen hennes tanker ikke driftet til det punktet som ei var i det samme rommet som hun selv og den elskende. Det var den hengivne gutten hun elsket å såre. Hvordan hun hatet han. Hvordan hun elsket å gni fremmede menns lukter i hans fjes med sitt kjønn.

Hun frydet seg over hvordan hun skulle knele foran han i kveld. Hvordan hun skulle bite av han hans pulserende lem, med de raspende krokene av noen tenner som så smertefullt hadde brutt seg frem gjennom hennes herdete og bleke vaginalvegger.

Han

Han syntes fremdeles hun var pen der hun stod. Hun sjanglet – støttet seg mot dørkarmen inn mot kjøkkenet. Det var fremdeles noe ærverdig over henne, stolt og for alltid vakkert; der hun stod: med en sprø skorpe av herpes i munnviken hun ikke klarte å la være å tunge – med en strøm av maskara rennende ned hennes kinn som forente seg med det størkne siklet som var ment for å komme ut som ord – miniskjørtet halvveis pakket ned i strømpebuksen. Fremdeles for alltid vakker.

Hvordan så mange andre bare hadde tatt tak i henne og tatt henne med, tatt seg inn i henne og dratt henne vekk. Hvordan han så det for seg. Gjenopplevde minnene; fra en nesten glemt fortid som hadde lovet en framtid, for de to – den gang unge og virilt elskende. Blinde og alene i lag. Blikkene var stjålne, deres spasmer av elskovsbølger var hentet fra der engler unnfanges, og deres løfter ble gitt i de salige elskovsdønningene og bevart i langmodige lengsler: Hvordan de en dag skulle møtes igjen – atter en gang; alene sammen.

De

Hun knelte foran han den kvelden. For en ørliten stund var det som om de gamle minnene tangerte med nåtid og ble komprimert ned i hans kjærlige og sarte penetreringer. Hun drømte seg ikke bort denne gangen. Knelende stod hun i sengen og kjente på hvordan de kjødelige støtene aldri hadde kjentes så smertefulle. I det han presset seg helt inn i henne – lente overkroppen fremover, la sine lepper inntil hennes øre og hvisket “jeg elsker deg,” gråtende – skilte hennes nakkevirvler lag i dype knekk. Hennes skinn ble strukket blekt, nærmest hvitt, rundt halsen da hennes hode vridde seg bak frem uten at resten av kroppen fulgte. Det siste han så, før et griskt jafs bet av hans strupehode, var to øyne så kalde og evig sorte at de lignet en krabbes stilkøyne. I grådige og hurtige hugg bet kvinnen stykker av mannens kinn, før hun, nærmest mekanisk, tygde kjøttet til blodig grøt og svelget tungt. Til slutt var kraniet gnaget gjennom og hjernen konsumert, øyeeplene sugd ut av øyehulene og lymfen drukket. Men med likedan umettelig galskap som kvinnen fråtset av mannens ansikt – slet hans uttrykk fra senefestene, knaste brusk og slurpet bløte nerver – fortsatte mannen, den trofaste, å tømme sin elskov sjenerøst inn i henne. Denne kvinnen: Kneleren.



Isabella Rossellini spiller hovedrollen i adapsjonen over til filmmediumet.

Dagens oppfordring:
Bli med ut på moloen i finværet! Avtal nårtid i kommentarfeltet.

fredag 29. mai 2009

Et lite tankespinn omhandlende de vanskelige oppfølgerene

Oppfølgeren til verdens tredje beste film, Transformers, nemlig Transformers 2: De beseirede slår tilbake kommer til å pryde dette vidstrakte land sine kinoskjermer fra 24. juni og noen påfølgende uker. Undertegnendes forventninger er, mildt sagt, meget høye, men en velrettet skepsis kommer allikevel sigende.

For det er dette med oppfølgere:

Eneren appellerer til et vidt publikum. En sikker klassiker. Mange utforskningslystne tilhengere kan føle seg tiltrukket toeren. Dette kan fort bli skummelt, da det er en reell sjanse for at toeren stinker og er proppfull av drit. Har du en dårlig opplevelse av toeren kan det hende at ditt inntrykk av den klassiske eneren, som man elsket så høyt, blir ødelagt for alltid...

Men ut ifra traileren til Transformers 2 ser det ut til at det er liten grunn til å forberede seg på en skuffende opplevelse.



Dagens oppfordring:

Unngå å kjøre skittent. Ta det med ro i svingene og hold deg i rett fil.

onsdag 27. mai 2009

En skolestil omhandlende perversjoner, en incestuøs, industriell revolusjon og verdens galskap


I dag var dagen for nynorsk eksamen, og jeg skrev det jeg selv anså for å være en forrykende god tekst. Hadde det ikke vært slik at strenge krav til anonymitet stilles til eksamensbesvarelsen skulle jeg ha postet den her. 
Men frykt ikke. Til anledning eksamensøving hentet jeg frem tentamen jeg avla tidligere i år og jeg mener den er verdig offentliggjøring, så da blir det litt finkultur allikevel.
Håper dere liker den bedre enn hva norsklærerinna mi gjorde.

Salige er dei som onanerer

Eit kåseriliknande essay av Krister Kanck

”Her vil med alt vårt strev vera villmannskap i livet, til dess vi har lagt under oss all naturkraft, så vi får henne til å gjere for oss det tyngste og grøvste arbeid, så berre vi går og ser etter som oppsynsmenn.”

-       Aasmund O. Vinje,  Ferdaminne frå sommaren 1860

Jorda skrik. Dei diabolske ungane ho har gitt liv til, valdtek ho no etter tur, frenetisk og incestuøst. Ho gret sine tårar av sur nedbør, men til slikt har me funne opp paraplyar. Beina hennar sprikjar, drege til sida av oljetankaranes kløyvande kjøl. Ho slår om seg, piskar mot den stikkande kløen med sine frodande bølgjer, men til slikt har me funne opp demningar. Me held ho fast og valdtek ho etter tur, mens den eine av barna hennar filmar økta, med offeret; mor si, fornedra og gråtande, i hovudrolla - det er til slike filmar me har Discovery-channel. Mor vår, jorda, ho skrik, men det er til slikt me har funne opp hørselsvern og rock and roll - alt for å overdøyve støyen.

Profetien i innleiinga får, i all sin grimme dystopi, utfolde seg uinnskrenka, etter dei siste to hundre åra med teknologisk framgang, og den påfølgjande moralske tilbakegangen. Konsekvensen står tydeleg for oss, med sprekkane i ozonlaget, utdøydde dyreartar og den globale oppvarminga. Men elementet verdt å belyse er drivkrafta bak heile denne destruksjonen. Kor er samvettet? Det er til slike basale og innskrenkande magekjensar me har skapt Gud i mennesket sitt bilete.

Nokre av dei eldste tekstane som framleis blir siterte, handlar om korleis Gud - kosmos sin øvste autoritet - gjer mennesket fullmakt til å leggje jorda, og dyra ho huser, under seg. Det heile tek forma av eit moralsk maskeradeball, og ei billig legitimering av menneskeleg utnytting.

Når verda sine finaste hjernar skal beskrive drivkrafta vart dei øvste måla framheva som rasjonalitet, effektivitet og produktivitet slik at me, som Vinje formulerar det; ”...får henne til å gjere for oss det tyngste og grøvste arbeid, så berre vi går og ser etter som oppsynsmenn.” Oppsynsmenn som ikkje treng utvinna vass- og vindkrafta, men i latskap kan overvake prosessen. Er latskap drivkrafta som ligg bak effektiviseringa? Kanskje, men ikkje aleine. I likningane lagt fram manglar drivkreftene makt og fetisjisme på venstresida av er lik teiknet. Og i summeringa av likninga manglar både konsekvensane av tilgangen på makt, samt hugen etter ytterleg seksuell tilfredsstilling.

Jens Bjørneboe skreiv i si avhandling om menneskeleg råskap noko sånt som at ”...makt er evna til å påføre andre smerte.” Alt for mykje stemmer i denne setninga. Ein naturleg følgje av å ha makt over noko, eller nokon, medfører nødvendigheita av ikkje å sympatisera med det, eller den, underlegne. For korleis få utløp for sin kneblande makthug om me hadde empati med offeret? Framfor empati veks avsky for offeret fram. Jo meir me ønskjer å utnytte, jo grovare blir avskyen, og ekspanderer igjen mishandlinga. Sirkelen blir meir og meir vondsinna, og meir og meir evinneleg, da sjølvkonfrontasjonen berre sitt lengre og lengre inni oss. Det heile ebbar ut i fetisjismen - den seksuelle nytinga av å sjå vårt offer, vår eiga mor, knebla og fornedra.

Føregangspersonane innan den industrielle revolusjonen - jernbanearbeidarane og lokomotivførarane - fekk utløp for sine hardhendte perversjonar. Dette da dei gjekk frå barnleg onani over teikningane til ingeniørane - med tydeleg pornografiske undertonar - til uthogginga av kjølige og golde, vulvatiske opningar i fjellet. Tunnelar som deira fallosar av metall, mata av kåt kol, kunne penetrere. Etter dette har tunellane blitt djupare og lengre, togkukane lengre og tjukkare, og raskare; med ytterleg perforerande kraft.

Jaga av seksuell rus held ikkje lengre dei simple gledene til besteforeldra våre. Me er tørste. Me får ikkje ein gong antydning til ereksjon av låg fart. Nostalgi er arenaen for godsleg latter, men dei gamle lokomotiva og T-Forden er ikkje lengre klasse-A runkemateriale. Nei, me er ikkje nøgde før me får sjå mor vår med eit tjukt mannslem trykt så langt ned i halsen hennar at brekningane er kvelande. Me vil sjå mor vår penetrert i alle dei opningar me kjem over. Me vil fylla desse hola med spisse stag og flytande bly. Me vil feita ho opp og tyngje ho slik at ho ikkje slepp unna oss. Oss - hennar eigne barn.

For sin eigen del skulle ho tatt abort, men slik gjekk det altså ikkje. Me har fortsett med å slå rundt oss heilt sidan me slo oss ut av buken hennar, og me har lært ho å tie. Me er utdanna onanistar frå fyrste dag på barneskulen, og det endelege yrket, skikka oss menneske ved høgdepunktet av utviklig er ikkje oppsynsmenn, men pornografistar.

Samvettslause pornografistar er kva me er!

Et loco motiv

torsdag 21. mai 2009

Om lemurer i glassmonter og glasshusrotter

Dagbladets nettsted meddelte forleden hvordan norske forskere har stjålet til seg æren for å ha funnet ”the missing link.” Den 47 millioner år gamle lemuren Ida ble skikket oppgaven å fylle de ruvende hull i evolusjonslogikken, og ifølge anstalten som selv la fram bevisene (naturhistorisk museum i Oslo) var hun verdig oppgaven. Allerede i går formiddag kom motreaksjonen. Det hele er opphauset av media skrives det. Ida var en lemur og ”the missing link” forblir en mystisk glippe i den moderne vitenskap.

Det hele framtrer som noe parodisk, men utgjør en nytteverdi da lemuren Ida belyser et av moderne tids største paradigmatiske paradokser.

For tenk at forskere av den nye tid; drevet av ideen om den empiriske tilnærming og den sikre kunnskap, har sin lit til en teori som i stor grad baserer seg på antagelser og ufullkomne teorier. Når ”the missing link” er et allment akseptert, vitenskapelig begrep kan man stoppe opp å spørre seg om ikke de vitenskapelige sannheter anno 2009 er like synsende og antaende som middelalderens teologiske vitenskap.

Mennesker i den eldre tid visste i all sikkerhet at det fantes en Gud, et helvete og en himmel. Det var et vitenskapelig faktum at jorda var senter av universet, at alt kosmos huset bestod av fire elementer og at det regnet fordi slusene i himmelens store vannreservoarer åpnet seg. Viten er tro, og disse overbevisningene endrer seg med jevne, uunngåelige mellomrom. Det mennesker under disse paradigmene alle har til felles er at de vitenskapelige/religiøse teorier blir sett på som sanne og for alltid gyldige - inntil det motsatte blir bevist.

Er vi et produkt av evolusjonen, eller er vi et produkt av Darwins evolusjonsteori?

Vår kropp er en skjør kreasjon. Hvis vi skal tro Darwin er våre kropper og inntelekter klemt mellom to tidsbegreper. På den ene siden har vi med oss en rekke innlærte instinkter, som strekker seg tilbake til menneskehetens tidligste tid. På den andre siden har vi den ekspansive og utviklende del av vårt intellekt. Den delen som ser mot nyskapningen, framtiden, og hvordan vi skal ”tilpasse” oss ytterligere. Summen utgjør en skapning som er redd for den tomme natteskog, men ikke for totonns, lynraske dødsmaskiner på fire hjul, som brøler og dreper tusentalls av mennesker hvert år.

Vi hører ikke hjemme i skogen, da vi har glemt hvordan å overleve i den. Samtidig finner vi oss ikke til rette i det urbane ettersom utviklingen løper i fra oss i store teknologiske sprang, som inntreffer hyppigere og hyppigere. I dag er begreper som; ”ungdommen nå til dags har altså så mange teknologiske duppeditter og ”alt var bedre før”, ikke lengre forbeholdt den eldre garde. På et titalls år har vi gjort oss fullstendig avhengig av internett og mobiltelefoner, og en tjueåring kan se på alt ungdommen har nå, som en ikke engang kunne drømme om da vedkommende var på samme alder.

Vi snakker om fremmedgjøring i en upersonlig storby, som vi selv har skapt. Er vi virkelig klodens mest tilpassningsdyktige art? Jeg tror ikke det finnes gitte sannheter, men jeg heller personlig mot et relativt, skråsikkert svar: både ja og nei.

For, som bodøværing er jeg en privilegert nabo av den underfundige evolusjonens mest innovative arena: Glasshuset. Denne bygning er til en hver tid fylt av gamle og unge som har funnet seg til rette med den moderne utviklingen.

Glasshushengeren er et flokkdyr, vanligvis i grupper på 5 - 10, men har blitt observert i grupper på flere titalls individer. Sosialisering og andre primære behov, som inntak av næring, ser ut til å tilfredsstilles på de fasiliteter glasshusets vegger/vinder innbefatter. Vi snakker her om en avart av homo sapiens som ikke sutrer over fremmedgjøring, dårlige sosiale forhold og elendig, kulturell tilrettelegging fra stat og kommune. Nei, her ser man kroneksemplet på menneskelig tilpasningsdyktighet. Ungdom som griper tak i de tilbud som faktisk eksisterer, og som utnytter dem for alt de er verdt.

Da kommunen fjernet de gamle sittegruppene til fordel for mindre, mer ubekvemme benker og murte opp helninger på benkene utenfor AGA-mat (for å innskrenke glasshushengernes hengeareal?), så glasshushengerne selv det hele som en frisk oppussing. De spredte seg heller over flere benker, og investerte i antisklimatter under buksebaken, så går du ned gjennom storgatas glassdekte strekning sitter de der fremdeles den dag i dag.

Dagens oppfordring: Huger du etter å finne ut livets store mysterier. Dra til glasshuset og spør etter Ida.

Evolusjonen: Verdens største tidsparadoks? Bildet viser en plausibel forklaring av både "The missing link-teorien" samt opphavet til AIDS.

tirsdag 5. mai 2009

Våren og russefeiringen er dekadent og pervers

Våren oppegler til poesi. Mye flott har blitt sakt om denne årstid, men lite relevant.

Våren er alltid ung. Visstnok. Og under utvikling. Men nårtid ble dette utelukkende positivt? Har dikterne glemt de paniske årene av pubertal forvirring - i avskjeden med det ungdommelige - på vei inn i voksenverdenen iført en kropp man enda ikke har lært å kjenne?

Nei, våren er synonymt med destruksjon. Før knuppene kan spire må de først bryte seg gjennom trærnes bark lik stubber av kløende kjønnshår. For at gresset kan gro må først den reine, hvite snøen smeltes og rives vekk, slik at bakken kan gulpe opp hestebæsjen som har godtgjort seg siden forrige høst. Våren fødes ut av vinteren, og en fødsel er alltid uren.

Om vinteren blir man bleike og tynne og kompenserer derfor med stearinlys og feit mat. I tenårene blir man dumme og kompenserer derfor med konfirmasjonsundervisning. Etter fem dager med dekadent russetid stopper jeg derfor opp og under hvorfor våren har blitt skikket et så ukontrasterende ritual?

Så det sier du Bjørnson, du velger deg april? Jeg velger meg Dispril, for nå er det mai!

For, i det trærne uniformerer seg beskjedent i grønt uniformerer de unge akademikerne seg i rødt. Bakken i rensåsparken går vitterlig nedover. Samtlige russ som sprang ned denne bakken for å demonstrere mot det lokale brannvesenet; bare for å bli spylt ned av deres vannkanoner, kan skrive under på at ferden ned var atskillig lettere enn ferden opp med søkkbløte klær. Dette tegner et godt bilde av russefeiringen, og mange andre feiringer hvor uniformkledde, livsglade ungdommer samles til fest. Det er mye lettere å være samlet på ferden nedover enn oppover. Russefeiringen handler om å være skitten. Det handler om å utforske den eldre generasjons toleranse, så vel som dine egne grenser, gjennom russekrav - når du én gang i livet tør å slå ut håret. Det handler om unisone bevegelser, feider mellom vi og dem, rød og blå. Det handler om ett samme mål, og det er der hvor ankeret ikke lengre kan synke noe mer, nemlig på bunnen.

Russen tør bryte grenser. De tør skille seg ut - så lenge de kan gjøre det sammen med flere.

Russen er på samme vei ned mot helvete. De er skit, og de elsker det!

Dagens oppfordring:

Skriv ut listen over årets russekrav og gjør de du synes høres artige ut. Bare ikke i perioden 1 - 17 mai.

Gud er ikke død. Han gir bare faen...

Flere morsomme eksempler på konforme bevegelser på vei mot den totale destruksjon, for så å bygge ting opp igjen finner du her, her, her og her.

tirsdag 28. april 2009

Anti-jantelov, facebook og andre obskuriteter

Jeg har vært syk. Lenge. Jeg har blitt sykeliggjort gjennom flere år! Jeg velger å skylde på det som alltid har skylden: Samfunnet!

For; som barn av den nye verdensordning, med gjenvunnet tro på menneskers skaperkraft og uinnskrenket frihet som vårt øverste mål, er det ikke annet å forvente enn en generasjon sykelige. Pedagogene av det nye skolen, med tydelige neonazistiske tendenser, har gjennom de senere tiårs læreplanmål - følgelig L97 og det ferske kunnskapsløftet - skapt et kynisk indoktrineringsprogram, der å drive ungdom mot depresjoner, selvmordstanker og tvangstanker om egen person ser ut til å være øverste mål.

Jeg snakker om barneskoleklasser som samles i gymsaler til allsang. Småbarn som barbarisk stappes full av livsglede og samfunnsoptimisme lik en spiseklar kalkun flådd og skrevende på kjøkkenbordet.

Jeg snakker om narsissistens brennstoff, anti-jantelov og andre gudsforlatte perversiteter av ytterliggående sinnsyk og delikat, sadistisk grad.

Etter et raskt googlesøk på barneskolens pedagogiske fanesak; anti-jantelov, kommer man over denne regla:

1. Jeg er et enestående menneske!

2. Det er ingen andre som er helt lik meg!

3. Forskjeller mellom mennesker er mye viktigere enn likheter!

4. Det er noe ved meg som andre liker!

5. Jeg er et verdifullt menneske!

6. Jeg er sikker på at jeg kan gi noe til andre mennesker!

7. Jeg bestemmer selv hva som er godt for meg!

8. Den jeg er og det jeg kan skal jeg bruke slik jeg vil!

9. Jeg har en egen evne til å snu det verste til det beste!

10. Min følelse av lykke kommer innenfra!

Dette er for så vidt en feiende flott regle, som inneholder mye livsvisdom og til de grader kan tas i bruk i hverdagen - hvis du bor i hundremeterskogen...

Den eksakt samme regla kom jeg over i en bok omhandlende psykisk helse, under kapitlet psykopati. Overdreven tro på egne prestasjoner, liten interesse for andres prestasjoner, storhetsfølelse, selvkjærlighet og en ekstrem vilje til å få igjennom egne argumenter er drivkraften som ligger bak alt fra mobbing i skolegården til markedliberalistisk kynisme. Barneskolemoralen om indre styrke og selvstendighet er ingen menneskerett, men en sinnslidelse.

Chuck Palahniuk skrev i sin minneverdige roman Fight Club noe sånt som at: ”Du er ingen unik snøkrystall. Du består av det samme, døende organiske, materialet som alle andre på denne jorda.”

Det er noe skremmende over setningen, og det fordi at budskapet oppfattes som skremmende. Hvorfor sitter det så langt inne å innse at andres prestasjoner er vel så imponerende som ens egne? At det ikke er i min, men i vår ferd gjennom livet magien skapes? At man tilhører en helhet der alle mennesker er like vakre og alle like stygge, gitt hvilken situasjon man befinner seg i?

”Den som klarer seg alene er enten en gud eller et udyr”. Det virker som om mange kategoriserer seg i førstnevnte bås. Gjennom internettsamfunn som facebook har man til en hver tid uinnskrenkede muligheter til selveksponering. Vi har siden første dag av barneskolen blitt udannet i retningen av pyromani og nettsamfunnene har skikket oss med uendelig tilgang på bensin og fyrstikker.

Jeg tok brått meg selv i å logge av facebook hver gang det ikke lyste opp en ”notification” nederst i hjørnet som omhandlet at jeg hadde blitt tagget i et bilde, eller at noen hadde kommentert noe jeg hadde gjort eller laget. Problemet ble ikke klart for meg før jeg begynte å leke med ideen å slette min brukerkonto. Jeg begynte å gå rundt å fortelle meg selv hvordan; jeg ikke hadde et SÅ stort problem, at det er jo mye der ute jeg har bruk for og hvordan jeg bare skulle vente bitte litt til med å slette facebook, i tilfellet det skjer noe spennende. Akkurat der har du de tre verstingargumentene en misbruker - enten det er alkohol, dop eller tobakk som misbrukes - benytter seg av når vedkommende prøver å riste av seg sin avhengighet.

I går kveld tok jeg motet til meg, jeg logget på, kjørte et siste narsissistisk stunt med å poste ”Krister Kornelius Kanck sletter facebook. Besøk heller verdenergal.blogspot.com” i statusen min og klikket meg inn for å deaktivere kontoen. Her poppet det opp bilder av alle de vennene facebook mente kom til å savne meg, og bildene var utelukkende av meg og en venn/venninne avbildet sammen. I tillegg skulle man krysse av hvorfor man valgte å melde seg ut av nettsamfunnet, og for hvert kryss man klikket på dukket alternativer til sletting opp.

Kynisk!

Jeg trosset de slu krapylenes manipulering, slettet kontoen og fant til min forskrekkelse ut at hvis jeg logget på igjen var kontoen min der framdeles, i den eksakt samme tilstand jeg forlot den i!

Fillern!

Hvordan får jeg slettet denne sykeliggjørende mannskiten? Den eneste utveien jeg ser nå er å få facebook til å sperre og slette kontoen min etter mangfoldige brudd på brukerreglene, med posting av nakenbilder og andre lugubiteter. Noen som har noen forslag?


Dagens oppfordring:

Spis et grønt eple mens du sitter i et tre og dingler med bena.

Lev deg inn i rollen som eple.

Klatre så ned og skriv ned de første tanker som faller deg inn. Post teksten i kommentarfeltet.