Anti-jantelov, facebook og andre obskuriteter

Jeg har vært syk. Lenge. Jeg har blitt sykeliggjort gjennom flere år! Jeg velger å skylde på det som alltid har skylden: Samfunnet!

For; som barn av den nye verdensordning, med gjenvunnet tro på menneskers skaperkraft og uinnskrenket frihet som vårt øverste mål, er det ikke annet å forvente enn en generasjon sykelige. Pedagogene av det nye skolen, med tydelige neonazistiske tendenser, har gjennom de senere tiårs læreplanmål - følgelig L97 og det ferske kunnskapsløftet - skapt et kynisk indoktrineringsprogram, der å drive ungdom mot depresjoner, selvmordstanker og tvangstanker om egen person ser ut til å være øverste mål.

Jeg snakker om barneskoleklasser som samles i gymsaler til allsang. Småbarn som barbarisk stappes full av livsglede og samfunnsoptimisme lik en spiseklar kalkun flådd og skrevende på kjøkkenbordet.

Jeg snakker om narsissistens brennstoff, anti-jantelov og andre gudsforlatte perversiteter av ytterliggående sinnsyk og delikat, sadistisk grad.

Etter et raskt googlesøk på barneskolens pedagogiske fanesak; anti-jantelov, kommer man over denne regla:

1. Jeg er et enestående menneske!

2. Det er ingen andre som er helt lik meg!

3. Forskjeller mellom mennesker er mye viktigere enn likheter!

4. Det er noe ved meg som andre liker!

5. Jeg er et verdifullt menneske!

6. Jeg er sikker på at jeg kan gi noe til andre mennesker!

7. Jeg bestemmer selv hva som er godt for meg!

8. Den jeg er og det jeg kan skal jeg bruke slik jeg vil!

9. Jeg har en egen evne til å snu det verste til det beste!

10. Min følelse av lykke kommer innenfra!

Dette er for så vidt en feiende flott regle, som inneholder mye livsvisdom og til de grader kan tas i bruk i hverdagen - hvis du bor i hundremeterskogen...

Den eksakt samme regla kom jeg over i en bok omhandlende psykisk helse, under kapitlet psykopati. Overdreven tro på egne prestasjoner, liten interesse for andres prestasjoner, storhetsfølelse, selvkjærlighet og en ekstrem vilje til å få igjennom egne argumenter er drivkraften som ligger bak alt fra mobbing i skolegården til markedliberalistisk kynisme. Barneskolemoralen om indre styrke og selvstendighet er ingen menneskerett, men en sinnslidelse.

Chuck Palahniuk skrev i sin minneverdige roman Fight Club noe sånt som at: ”Du er ingen unik snøkrystall. Du består av det samme, døende organiske, materialet som alle andre på denne jorda.”

Det er noe skremmende over setningen, og det fordi at budskapet oppfattes som skremmende. Hvorfor sitter det så langt inne å innse at andres prestasjoner er vel så imponerende som ens egne? At det ikke er i min, men i vår ferd gjennom livet magien skapes? At man tilhører en helhet der alle mennesker er like vakre og alle like stygge, gitt hvilken situasjon man befinner seg i?

”Den som klarer seg alene er enten en gud eller et udyr”. Det virker som om mange kategoriserer seg i førstnevnte bås. Gjennom internettsamfunn som facebook har man til en hver tid uinnskrenkede muligheter til selveksponering. Vi har siden første dag av barneskolen blitt udannet i retningen av pyromani og nettsamfunnene har skikket oss med uendelig tilgang på bensin og fyrstikker.

Jeg tok brått meg selv i å logge av facebook hver gang det ikke lyste opp en ”notification” nederst i hjørnet som omhandlet at jeg hadde blitt tagget i et bilde, eller at noen hadde kommentert noe jeg hadde gjort eller laget. Problemet ble ikke klart for meg før jeg begynte å leke med ideen å slette min brukerkonto. Jeg begynte å gå rundt å fortelle meg selv hvordan; jeg ikke hadde et SÅ stort problem, at det er jo mye der ute jeg har bruk for og hvordan jeg bare skulle vente bitte litt til med å slette facebook, i tilfellet det skjer noe spennende. Akkurat der har du de tre verstingargumentene en misbruker - enten det er alkohol, dop eller tobakk som misbrukes - benytter seg av når vedkommende prøver å riste av seg sin avhengighet.

I går kveld tok jeg motet til meg, jeg logget på, kjørte et siste narsissistisk stunt med å poste ”Krister Kornelius Kanck sletter facebook. Besøk heller verdenergal.blogspot.com” i statusen min og klikket meg inn for å deaktivere kontoen. Her poppet det opp bilder av alle de vennene facebook mente kom til å savne meg, og bildene var utelukkende av meg og en venn/venninne avbildet sammen. I tillegg skulle man krysse av hvorfor man valgte å melde seg ut av nettsamfunnet, og for hvert kryss man klikket på dukket alternativer til sletting opp.

Kynisk!

Jeg trosset de slu krapylenes manipulering, slettet kontoen og fant til min forskrekkelse ut at hvis jeg logget på igjen var kontoen min der framdeles, i den eksakt samme tilstand jeg forlot den i!

Fillern!

Hvordan får jeg slettet denne sykeliggjørende mannskiten? Den eneste utveien jeg ser nå er å få facebook til å sperre og slette kontoen min etter mangfoldige brudd på brukerreglene, med posting av nakenbilder og andre lugubiteter. Noen som har noen forslag?

Dagens oppfordring:

Spis et grønt eple mens du sitter i et tre og dingler med bena.

Lev deg inn i rollen som eple.

Klatre så ned og skriv ned de første tanker som faller deg inn. Post teksten i kommentarfeltet.

En gjenopptagning av temaet avføring som gjødsel - Tilfellet på vulkanøya

Første kvelden med kjerringråkk er overstått, og for en kveld det var! Min latente misantropi ble velvillig ristet av og svettet ut til tonene fra sprudlende, kvinnelige artister, som kom til uttrykk innenfor et vidt spekter av musikalske sjangre. Initiativet på Gimle er et kroneksempel på at mennesker kan skape noe annet enn konflikter når de stues tett sammen. Galskap av det godslige kalibret.

Gimles nakne lokaler, lik en bar, vulkansk øy urørt i havgapet, innredes med varmt møblement og kunst. Mennesker samles. Gjødslet er ei produsert av Hydro og ei heller av avføring, men av en konstellasjon av initiativ, kreativitet og livsglede. Det biologiske materialet som utgjør mennesket retter i et gyllent øyeblikk all sin energi mot det samme mål - retter sitt blikk mot den samme scene - og sammen skaper de noe unikt.

Hvor fantastisk denne bevegelsen av sameksistens enn måtte være var det, bortsett fra ab24 sin infiltrator, få utenforstående som overbar fenomenet i et analyserende øyemed. Det utforskende mennesket har tilsynelatende opphøyet seg til det punktet, at de ikke lengre har interesse av å se hva mennesker på sitt mest basale skaper; påvirket av noe så trivielt som trivsel og glede.

Et sted hvor forskere derimot viste sin interesse var på øya Surtsey, i Islandsk farvann, året 1963. Fiskere hadde observert en røyksøyle i horisonten, og videre observasjoner viste at vulkanske utbrudd presset mot havoverflaten, og gjennom følgende to år med magmatiske strømninger begynte fast land å ta form. Øya ble oppkalt etter den norrønske ildguden Surt, og på dette bare landet ble intet jordsmonn besudlet av menneskelig påvirkning, og ingen konserter arrangert. En ypperlig anledning til å overbære hvordan planter og liv springer fram fra naken stein.

All verdens forsker- og presseteam samlet seg i enorm iver. Ingen notatblokksider var blanke og ingen blitspærer utente. De første segmentene av mose var på forsiden av alle verdens tidsskrifter. Bortsett fra et lite fyrtårn og ei lita hytte, forbeholdt presse og forskere, ble menneskelig påvirkning av øya begrenset til det ytterste.

Men til forskernes store forundring var den første planten som vokste fram - av betydelig kaliber - en tomatplante! Lenge klødde all verdens florister og biologer seg i kjakehårene, før de sporet tomatspiren tilbake til tomatfrøene i en journalists avføring, som hadde slått rot i det et brudd av karantenereglene ble prioritert, framfor et brudd mot egen personlig hygiene og bekvemmelighet - i form av en viskøs og kroppstemperert kabel i underbuksen.

Tomatplanten ble møysommelig rykket opp og destruert. I forskningens navn.

Men hva hadde skjedd hvis en sjøfugl hadde lurket sin lurk på vulkanøyas overflate, og tomatfrø av denne årsak hadde slått rot? Det er ikke urimelig å anta at dette hadde blitt inkludert som et naturlig ledd i den vulkanske øyas utvikling.

Snakk om å ekskludere seg fra den store sammenheng!

Dagens oppfordring: 

1. Si opp medlemskapet ditt på Illustrert vitenskap. 

2. Spis en tomat. 

3. Dra på kjerringråkken. 

4. Dans! 

5. På vei hjem fra festlighetene, med kroppen fylt av godstemning; bæsj i et blomsterbed du passerer.

Mer om øya Surtsey finner du i kilden til all sikker kunnskap.

1.S

Det egentlige startskudd: Omhandlende overflod av følelser, mangel av ord, schizofreni, bæsj og tulipaner

Der var det visuelle i orden, og mangfoldige takk sendes i retning Thomas som så velvillig dedikerte en sen torsdags kveld for å hjelpe til med den grafiske utformingen. Alt som nå gjenstår er å gripe fatt i de litterære hjelpemidler som skal til for å fenge eventuelle lesere. Hvor kneblende norskboka enn måtte være i sin misjon for å kvele skoleungdommens kreative utfoldelse belyser den allikevel en del av de universelle, psykologiske aspekter ved akkurat dette å engasjere. Som forfatter og blogger burde man, ifølge læresetningene, appellere til troverdighet, logikk og emosjoner. Sistnevnte synes å være et særs flittig brukt virkemiddel i bloggingens medium.

Mange bloggere ser ut til å helle mot dagboktendenser i sine innlegg. Setninger som ”I dag gråt jeg...” og ”Jeg er så uendelig forelska! ILU puz1 min!” er begge herlig spontane uttrykk, men i det de nedtegnes og publiseres for Gud og hvermann å lese kunne man likegodt tatovert utsagnene i sin egen panne. Følelser er forgjengelige, men som en bloggpost kan ikke en gang tidens tann tære ned følelsesmessige blundere.

Den obligatoriske førsteposten, i vertfall i de blogger jeg hittil har kommet over, omhandler tilsynelatende hvor merkelig bloggefenomenet er og hvor merkelig og småskummelt det er for blogginnehaveren selv å bevege seg inn i internettdagbøkenes verden. Disse førsteutkast framstår ofte som keitete og usikre legitimeringer for å hive seg ut i dette - i mange miljøer - tabubelagte nettfenomen. Bloggen; denne arena for tilfredsstillelse av narsissistiske og oppmerksomhetssyke behov.  Jeg innser det paradoksale i at jeg beveger meg mot samme spor, men renser min dobbeltmoralske samvittighet med å legge alle kort på bordet med en gang. Ja, jeg er smått skremt av dette medium og i min forfengelighet nervøs for å framstå som teit og patetisk.

Jeg ønsker å utforske en ny uttrykksmåte, da jeg ofte føler at jeg kommer til kort i hverdagslig samtale. Tankerekkene blir ofte lange, og digresjonene mange, og det kan være lett å glemme hvor man startet. De enkle ord som blir sakt kan ofte komme svært feil ut, og det må betraktelig flere ord til for å rette opp slike verbale feilgrep enn det trengs for å plumpe ut med dem.

Her kan jeg i stillhet ta meg tid til å formulere saker og ting som opptar meg i den tiden jeg føler det tar, fritatt fra innvendinger, og med tid til å bearbeide og finskrive digresjoner. Jeg kan legge inn lenker med fyllstoff jeg føler trengs og i tillegg poste bilder, film, lydklipp samt alt annet av snadder som det multimediale har å tilby.

Selve setningen verden er gal, har sitt distinkte opphav og som siste post i førsteposten vil jeg meddele hvorfor jeg har skikket akkurat dette navnet til web-loggen min. Det stammer fra min bestefar. Bestefar var en noe sosialt utilpass mann, der han febrilsk klamret seg fast etter fingertuppene i en sprø grein, ytterst på mitt familietre, med sine ben tynget av en ballast med schizofreni og nevroser. Jeg husker han, fra da han levde, som en mann av få ord, men denne tidløse setning liret han av seg en 17. mai - Gud vet hvilket år - da hans husfred ble brutt av det lokale barnetogets hornmusikkorkester. Harnisk av frykt sprang min bestefar ut på hustrammen, som var få meter unna gaten besudlet av barnegledens ubarmhjertige støy, og fra det innerste av sitt urovekkede sinn brølte han; ”VERDEN ER GAL!” Blåserekken svelget stotrende sine toner, og gjennom den følgende stillet ljomet min bestefar på ny; ”VERDEN ER GAL!”, før han ble dratt etter nakkekragen tilbake innomhus.

Jeg skal, forhåpentligvis, gjennom mine følgende innlegg greie og både underbygge og motbevise bestefars tese om at verden er gal. Jeg lover ingen daglig oppdatering, men en stemningsrapport i ny og ned, da jeg føler det trengs. Da jeg føler det trengs å lette litt på det trykket som stundom presser inni en rotløs ungdom på voksenverdens rand, med ømfintlige antenner som peiler rundt i virvaret av sosiale kontekster.

Jeg skal skrive litt om galskapen og skiten som omgir oss, og samtidig belyse at den gale er frisk i en sinnssyk verden, og at ekskrementer fungerer utmerket godt som gjødsel i blomsterbed med roser og tulipaner.

Dagens oppfordring: Bodø er et nydelig bed som venter spent på at noe skal spire. Alt som trengs er at noen bæsjer litt på byen vår. Dette er en jobb for lokale politikere.

Bildet ligger også i bøtta.

Den provisoriske, dog vanskelige førsteposten

I vent på at tingene skal komme ordentlig på stell føler jeg meg forpliktet til å poste en liten sak. Den opprinnelige idé var å få det visuelle, så vel som det litterære, i orden før første post ble sluppet. Men da jeg nå i skrivende stund har fått hele én spent følger (noe jeg mener uten ironisk undertone, ettersom ingen innlegg hittil er postet) lar jeg det stå til med noen enkle, og innledende skriblerier.

Jeg sparker igang det hele med å meddele at dørstokkmila i dette tilfellet har vært særdeles høy. Faktisk over én meter. I frykt for å strekke skrukk og knø pung i det jeg skrever over den har jeg psyket meg kraftig opp før jeg dristet meg ut i bloggingens mangfoldige univers. Bøygen ble bekjempet da min svirebror og livslange venn (gjennom en tre, fire år), Thomas Litangen, brøt isen med sin lille gang. Jeg følger nå en stolt tradisjon i å la noen andre gå først for å sjekke forholdene i dette kulturelle minefeltet, for så å trippe varsomt etter.

Kruttet har allerede blitt funnet opp, av kinesere, og skal jeg gjøre noe, kan jeg vedde både ære samt ett kilo pinnekjøtt på at en kineser eller Thomas har gjort det før meg.

Så hva er egentlig min visjon, hvis ikke kjerneverdier som originalitet er det høyeste mål? Vel, det er en kjent sak at man har en interesse for å vite om alle de hverdagslige vanene til kjendiser, og hvem vet om det fungerer andre veien? Kanskje jeg får mine hardt etterlengtede femten minutter hvis jeg møysommelig loggfører mine toalett- og spisevaner, og gradvis vier mitt mest intime til offentlighetens interesse?

Jeg skall ikke love for mye, da jeg fortsatt er i utarbeidingsfasen av den røde tråden som skal fungere som tørkesnor for å henge fra meg følgende blogginnlegg. Alt som hittil er sikkert er at verden er gal, og at vi som bebor den minst like kokte.

PS: Kommenter gjerne, men aller helst(!); skriv ut det vedlagte bildet og teip den opp på bussen i ditt nærområde. Kanskje jeg kommer over det en dag og virkelig innser at min blogg har blitt lest og at ordene har sunket inn.

Last ned bildet herfra.