torsdag 4. juni 2009

Kneleren; Historien om han og henne

Jeg følger opp i det litterære sporet og børster støvet av ei novelle jeg skrev noen år tilbake.

KNELEREN

Hun

Hun knelte for mange, denne kvinnen. En gang iblant, mens hun knelte, naken og i bruk, var det som om hun kunne se seg selv. Som om hun satt sammenkrøpet i soverommets ytterste hjørne. Hun fikk det blikket som stirret mot et punkt som var der ute en plass, ti tusen mil foran seg, og forbi. Dette mens hun knelte foran nesten hundre kilo med hårete, svettende og pesende kroppsmasse, taktfast støtende, inn i henne. Denne kvinnen; øm, sår og kløende, på alle fire. Denne kvinnen: Kneleren.

Hun visste alltid hvor det bar, fra før hun satte seg ned i sofaen. Det begynte med komplimentene; “trusa di ligger på soveromsgulvet mitt i kveld,” “Romantisk og sensuell sier du? Jeg er faen meg så romantisk og sensuell at jeg skal få deg til å nyte at jeg tar deg i ræva!”  Når de jaktende og den jaktede beveget seg over i det diffuse riket; hvor konsonantene er vanskelige å uttale, og tale i det hele tatt er overflødig, begynte befølingen. En svett håndflate under den gnagende BH-kanten. Den andre svette hånden søler en lunken halvliter halvveis inn i ganen og halvveis over skjorten. Hun knelte bestandig disse kveldene, denne kvinnen forble; Kneleren.

Hun våknet søndags morgen, som med et hode inni sitt eget, voksende så det presset mot kraniets porøse vegger. En kropp av ufuktet svamp, med fremmede menns safter størknet inn i huden, tvinnet inn i hårene, der nede hvor de hadde markert sitt territorium. Lukten, merket – umulig å vaske bort. Minnene var fraværende; erindringene svake. Men ut av hennes kropp begynte følehorn og presse gjennom huden. Først som små, knasende buler av hard hud og fiber, men etter hvert ble de lengre enn hennes egne armer. De kloret og stakk; slo om seg. Hennes hud slo også sprekker og ble gradvis til skjell – grønnlige, harde som brusk og glatte av surt, stinkende slim.

Hver søndag formiddag, foran badespeilet, brakk hun av skjellene med store tak. Som om de var negler revnet det i seige nerver – gradvis, trå for trå – hver av dem blødende. Flakene kastet hun. Følehornene brakk hun av, som om de var greiner – slet og dro til de tretnet og brast – mens hun tørket av den sviende verken som rant over hennes kropp, fra de avrevne, fremdeles klaprende klørne, som stakk med sine korte, harde stubber. Tålmodig og smertefullt pudret hun arrene, sparklet de blødende revnene med snerk av brunkrem, masserte de tørre sprekkene, fra der hud hadde møtt skjell, med hudkrem. Sminket sitt ansikt – tilbake til det levende og uttrykksfulle.

Så en kveld, en slik som pleide å ende, og også i kveld endte i knelingen, så hun denne mannen. En mann hun avskydde. En hun husket fra ungdommen, den gangen seksualiteten hadde betydd noe. Den mannen som en gang var gutten som blindt og hengivent befølte henne, med løfter om en framtid med emosjonelle samkvem. Den hengivne gutten hun hadde sett på, den gang hun lå på rygg, med han så nært som noen, noen gang hadde fått ligget inntil henne. Den gangen hennes tanker ikke driftet til det punktet som ei var i det samme rommet som hun selv og den elskende. Det var den hengivne gutten hun elsket å såre. Hvordan hun hatet han. Hvordan hun elsket å gni fremmede menns lukter i hans fjes med sitt kjønn.

Hun frydet seg over hvordan hun skulle knele foran han i kveld. Hvordan hun skulle bite av han hans pulserende lem, med de raspende krokene av noen tenner som så smertefullt hadde brutt seg frem gjennom hennes herdete og bleke vaginalvegger.

Han

Han syntes fremdeles hun var pen der hun stod. Hun sjanglet – støttet seg mot dørkarmen inn mot kjøkkenet. Det var fremdeles noe ærverdig over henne, stolt og for alltid vakkert; der hun stod: med en sprø skorpe av herpes i munnviken hun ikke klarte å la være å tunge – med en strøm av maskara rennende ned hennes kinn som forente seg med det størkne siklet som var ment for å komme ut som ord – miniskjørtet halvveis pakket ned i strømpebuksen. Fremdeles for alltid vakker.

Hvordan så mange andre bare hadde tatt tak i henne og tatt henne med, tatt seg inn i henne og dratt henne vekk. Hvordan han så det for seg. Gjenopplevde minnene; fra en nesten glemt fortid som hadde lovet en framtid, for de to – den gang unge og virilt elskende. Blinde og alene i lag. Blikkene var stjålne, deres spasmer av elskovsbølger var hentet fra der engler unnfanges, og deres løfter ble gitt i de salige elskovsdønningene og bevart i langmodige lengsler: Hvordan de en dag skulle møtes igjen – atter en gang; alene sammen.

De

Hun knelte foran han den kvelden. For en ørliten stund var det som om de gamle minnene tangerte med nåtid og ble komprimert ned i hans kjærlige og sarte penetreringer. Hun drømte seg ikke bort denne gangen. Knelende stod hun i sengen og kjente på hvordan de kjødelige støtene aldri hadde kjentes så smertefulle. I det han presset seg helt inn i henne – lente overkroppen fremover, la sine lepper inntil hennes øre og hvisket “jeg elsker deg,” gråtende – skilte hennes nakkevirvler lag i dype knekk. Hennes skinn ble strukket blekt, nærmest hvitt, rundt halsen da hennes hode vridde seg bak frem uten at resten av kroppen fulgte. Det siste han så, før et griskt jafs bet av hans strupehode, var to øyne så kalde og evig sorte at de lignet en krabbes stilkøyne. I grådige og hurtige hugg bet kvinnen stykker av mannens kinn, før hun, nærmest mekanisk, tygde kjøttet til blodig grøt og svelget tungt. Til slutt var kraniet gnaget gjennom og hjernen konsumert, øyeeplene sugd ut av øyehulene og lymfen drukket. Men med likedan umettelig galskap som kvinnen fråtset av mannens ansikt – slet hans uttrykk fra senefestene, knaste brusk og slurpet bløte nerver – fortsatte mannen, den trofaste, å tømme sin elskov sjenerøst inn i henne. Denne kvinnen: Kneleren.



Isabella Rossellini spiller hovedrollen i adapsjonen over til filmmediumet.

Dagens oppfordring:
Bli med ut på moloen i finværet! Avtal nårtid i kommentarfeltet.