fredag 29. mai 2009

Et lite tankespinn omhandlende de vanskelige oppfølgerene

Oppfølgeren til verdens tredje beste film, Transformers, nemlig Transformers 2: De beseirede slår tilbake kommer til å pryde dette vidstrakte land sine kinoskjermer fra 24. juni og noen påfølgende uker. Undertegnendes forventninger er, mildt sagt, meget høye, men en velrettet skepsis kommer allikevel sigende.

For det er dette med oppfølgere:

Eneren appellerer til et vidt publikum. En sikker klassiker. Mange utforskningslystne tilhengere kan føle seg tiltrukket toeren. Dette kan fort bli skummelt, da det er en reell sjanse for at toeren stinker og er proppfull av drit. Har du en dårlig opplevelse av toeren kan det hende at ditt inntrykk av den klassiske eneren, som man elsket så høyt, blir ødelagt for alltid...

Men ut ifra traileren til Transformers 2 ser det ut til at det er liten grunn til å forberede seg på en skuffende opplevelse.



Dagens oppfordring:

Unngå å kjøre skittent. Ta det med ro i svingene og hold deg i rett fil.

onsdag 27. mai 2009

En skolestil omhandlende perversjoner, en incestuøs, industriell revolusjon og verdens galskap


I dag var dagen for nynorsk eksamen, og jeg skrev det jeg selv anså for å være en forrykende god tekst. Hadde det ikke vært slik at strenge krav til anonymitet stilles til eksamensbesvarelsen skulle jeg ha postet den her. 
Men frykt ikke. Til anledning eksamensøving hentet jeg frem tentamen jeg avla tidligere i år og jeg mener den er verdig offentliggjøring, så da blir det litt finkultur allikevel.
Håper dere liker den bedre enn hva norsklærerinna mi gjorde.

Salige er dei som onanerer

Eit kåseriliknande essay av Krister Kanck

”Her vil med alt vårt strev vera villmannskap i livet, til dess vi har lagt under oss all naturkraft, så vi får henne til å gjere for oss det tyngste og grøvste arbeid, så berre vi går og ser etter som oppsynsmenn.”

-       Aasmund O. Vinje,  Ferdaminne frå sommaren 1860

Jorda skrik. Dei diabolske ungane ho har gitt liv til, valdtek ho no etter tur, frenetisk og incestuøst. Ho gret sine tårar av sur nedbør, men til slikt har me funne opp paraplyar. Beina hennar sprikjar, drege til sida av oljetankaranes kløyvande kjøl. Ho slår om seg, piskar mot den stikkande kløen med sine frodande bølgjer, men til slikt har me funne opp demningar. Me held ho fast og valdtek ho etter tur, mens den eine av barna hennar filmar økta, med offeret; mor si, fornedra og gråtande, i hovudrolla - det er til slike filmar me har Discovery-channel. Mor vår, jorda, ho skrik, men det er til slikt me har funne opp hørselsvern og rock and roll - alt for å overdøyve støyen.

Profetien i innleiinga får, i all sin grimme dystopi, utfolde seg uinnskrenka, etter dei siste to hundre åra med teknologisk framgang, og den påfølgjande moralske tilbakegangen. Konsekvensen står tydeleg for oss, med sprekkane i ozonlaget, utdøydde dyreartar og den globale oppvarminga. Men elementet verdt å belyse er drivkrafta bak heile denne destruksjonen. Kor er samvettet? Det er til slike basale og innskrenkande magekjensar me har skapt Gud i mennesket sitt bilete.

Nokre av dei eldste tekstane som framleis blir siterte, handlar om korleis Gud - kosmos sin øvste autoritet - gjer mennesket fullmakt til å leggje jorda, og dyra ho huser, under seg. Det heile tek forma av eit moralsk maskeradeball, og ei billig legitimering av menneskeleg utnytting.

Når verda sine finaste hjernar skal beskrive drivkrafta vart dei øvste måla framheva som rasjonalitet, effektivitet og produktivitet slik at me, som Vinje formulerar det; ”...får henne til å gjere for oss det tyngste og grøvste arbeid, så berre vi går og ser etter som oppsynsmenn.” Oppsynsmenn som ikkje treng utvinna vass- og vindkrafta, men i latskap kan overvake prosessen. Er latskap drivkrafta som ligg bak effektiviseringa? Kanskje, men ikkje aleine. I likningane lagt fram manglar drivkreftene makt og fetisjisme på venstresida av er lik teiknet. Og i summeringa av likninga manglar både konsekvensane av tilgangen på makt, samt hugen etter ytterleg seksuell tilfredsstilling.

Jens Bjørneboe skreiv i si avhandling om menneskeleg råskap noko sånt som at ”...makt er evna til å påføre andre smerte.” Alt for mykje stemmer i denne setninga. Ein naturleg følgje av å ha makt over noko, eller nokon, medfører nødvendigheita av ikkje å sympatisera med det, eller den, underlegne. For korleis få utløp for sin kneblande makthug om me hadde empati med offeret? Framfor empati veks avsky for offeret fram. Jo meir me ønskjer å utnytte, jo grovare blir avskyen, og ekspanderer igjen mishandlinga. Sirkelen blir meir og meir vondsinna, og meir og meir evinneleg, da sjølvkonfrontasjonen berre sitt lengre og lengre inni oss. Det heile ebbar ut i fetisjismen - den seksuelle nytinga av å sjå vårt offer, vår eiga mor, knebla og fornedra.

Føregangspersonane innan den industrielle revolusjonen - jernbanearbeidarane og lokomotivførarane - fekk utløp for sine hardhendte perversjonar. Dette da dei gjekk frå barnleg onani over teikningane til ingeniørane - med tydeleg pornografiske undertonar - til uthogginga av kjølige og golde, vulvatiske opningar i fjellet. Tunnelar som deira fallosar av metall, mata av kåt kol, kunne penetrere. Etter dette har tunellane blitt djupare og lengre, togkukane lengre og tjukkare, og raskare; med ytterleg perforerande kraft.

Jaga av seksuell rus held ikkje lengre dei simple gledene til besteforeldra våre. Me er tørste. Me får ikkje ein gong antydning til ereksjon av låg fart. Nostalgi er arenaen for godsleg latter, men dei gamle lokomotiva og T-Forden er ikkje lengre klasse-A runkemateriale. Nei, me er ikkje nøgde før me får sjå mor vår med eit tjukt mannslem trykt så langt ned i halsen hennar at brekningane er kvelande. Me vil sjå mor vår penetrert i alle dei opningar me kjem over. Me vil fylla desse hola med spisse stag og flytande bly. Me vil feita ho opp og tyngje ho slik at ho ikkje slepp unna oss. Oss - hennar eigne barn.

For sin eigen del skulle ho tatt abort, men slik gjekk det altså ikkje. Me har fortsett med å slå rundt oss heilt sidan me slo oss ut av buken hennar, og me har lært ho å tie. Me er utdanna onanistar frå fyrste dag på barneskulen, og det endelege yrket, skikka oss menneske ved høgdepunktet av utviklig er ikkje oppsynsmenn, men pornografistar.

Samvettslause pornografistar er kva me er!

Et loco motiv

torsdag 21. mai 2009

Om lemurer i glassmonter og glasshusrotter

Dagbladets nettsted meddelte forleden hvordan norske forskere har stjålet til seg æren for å ha funnet ”the missing link.” Den 47 millioner år gamle lemuren Ida ble skikket oppgaven å fylle de ruvende hull i evolusjonslogikken, og ifølge anstalten som selv la fram bevisene (naturhistorisk museum i Oslo) var hun verdig oppgaven. Allerede i går formiddag kom motreaksjonen. Det hele er opphauset av media skrives det. Ida var en lemur og ”the missing link” forblir en mystisk glippe i den moderne vitenskap.

Det hele framtrer som noe parodisk, men utgjør en nytteverdi da lemuren Ida belyser et av moderne tids største paradigmatiske paradokser.

For tenk at forskere av den nye tid; drevet av ideen om den empiriske tilnærming og den sikre kunnskap, har sin lit til en teori som i stor grad baserer seg på antagelser og ufullkomne teorier. Når ”the missing link” er et allment akseptert, vitenskapelig begrep kan man stoppe opp å spørre seg om ikke de vitenskapelige sannheter anno 2009 er like synsende og antaende som middelalderens teologiske vitenskap.

Mennesker i den eldre tid visste i all sikkerhet at det fantes en Gud, et helvete og en himmel. Det var et vitenskapelig faktum at jorda var senter av universet, at alt kosmos huset bestod av fire elementer og at det regnet fordi slusene i himmelens store vannreservoarer åpnet seg. Viten er tro, og disse overbevisningene endrer seg med jevne, uunngåelige mellomrom. Det mennesker under disse paradigmene alle har til felles er at de vitenskapelige/religiøse teorier blir sett på som sanne og for alltid gyldige - inntil det motsatte blir bevist.

Er vi et produkt av evolusjonen, eller er vi et produkt av Darwins evolusjonsteori?

Vår kropp er en skjør kreasjon. Hvis vi skal tro Darwin er våre kropper og inntelekter klemt mellom to tidsbegreper. På den ene siden har vi med oss en rekke innlærte instinkter, som strekker seg tilbake til menneskehetens tidligste tid. På den andre siden har vi den ekspansive og utviklende del av vårt intellekt. Den delen som ser mot nyskapningen, framtiden, og hvordan vi skal ”tilpasse” oss ytterligere. Summen utgjør en skapning som er redd for den tomme natteskog, men ikke for totonns, lynraske dødsmaskiner på fire hjul, som brøler og dreper tusentalls av mennesker hvert år.

Vi hører ikke hjemme i skogen, da vi har glemt hvordan å overleve i den. Samtidig finner vi oss ikke til rette i det urbane ettersom utviklingen løper i fra oss i store teknologiske sprang, som inntreffer hyppigere og hyppigere. I dag er begreper som; ”ungdommen nå til dags har altså så mange teknologiske duppeditter og ”alt var bedre før”, ikke lengre forbeholdt den eldre garde. På et titalls år har vi gjort oss fullstendig avhengig av internett og mobiltelefoner, og en tjueåring kan se på alt ungdommen har nå, som en ikke engang kunne drømme om da vedkommende var på samme alder.

Vi snakker om fremmedgjøring i en upersonlig storby, som vi selv har skapt. Er vi virkelig klodens mest tilpassningsdyktige art? Jeg tror ikke det finnes gitte sannheter, men jeg heller personlig mot et relativt, skråsikkert svar: både ja og nei.

For, som bodøværing er jeg en privilegert nabo av den underfundige evolusjonens mest innovative arena: Glasshuset. Denne bygning er til en hver tid fylt av gamle og unge som har funnet seg til rette med den moderne utviklingen.

Glasshushengeren er et flokkdyr, vanligvis i grupper på 5 - 10, men har blitt observert i grupper på flere titalls individer. Sosialisering og andre primære behov, som inntak av næring, ser ut til å tilfredsstilles på de fasiliteter glasshusets vegger/vinder innbefatter. Vi snakker her om en avart av homo sapiens som ikke sutrer over fremmedgjøring, dårlige sosiale forhold og elendig, kulturell tilrettelegging fra stat og kommune. Nei, her ser man kroneksemplet på menneskelig tilpasningsdyktighet. Ungdom som griper tak i de tilbud som faktisk eksisterer, og som utnytter dem for alt de er verdt.

Da kommunen fjernet de gamle sittegruppene til fordel for mindre, mer ubekvemme benker og murte opp helninger på benkene utenfor AGA-mat (for å innskrenke glasshushengernes hengeareal?), så glasshushengerne selv det hele som en frisk oppussing. De spredte seg heller over flere benker, og investerte i antisklimatter under buksebaken, så går du ned gjennom storgatas glassdekte strekning sitter de der fremdeles den dag i dag.

Dagens oppfordring: Huger du etter å finne ut livets store mysterier. Dra til glasshuset og spør etter Ida.

Evolusjonen: Verdens største tidsparadoks? Bildet viser en plausibel forklaring av både "The missing link-teorien" samt opphavet til AIDS.

tirsdag 5. mai 2009

Våren og russefeiringen er dekadent og pervers

Våren oppegler til poesi. Mye flott har blitt sakt om denne årstid, men lite relevant.

Våren er alltid ung. Visstnok. Og under utvikling. Men nårtid ble dette utelukkende positivt? Har dikterne glemt de paniske årene av pubertal forvirring - i avskjeden med det ungdommelige - på vei inn i voksenverdenen iført en kropp man enda ikke har lært å kjenne?

Nei, våren er synonymt med destruksjon. Før knuppene kan spire må de først bryte seg gjennom trærnes bark lik stubber av kløende kjønnshår. For at gresset kan gro må først den reine, hvite snøen smeltes og rives vekk, slik at bakken kan gulpe opp hestebæsjen som har godtgjort seg siden forrige høst. Våren fødes ut av vinteren, og en fødsel er alltid uren.

Om vinteren blir man bleike og tynne og kompenserer derfor med stearinlys og feit mat. I tenårene blir man dumme og kompenserer derfor med konfirmasjonsundervisning. Etter fem dager med dekadent russetid stopper jeg derfor opp og under hvorfor våren har blitt skikket et så ukontrasterende ritual?

Så det sier du Bjørnson, du velger deg april? Jeg velger meg Dispril, for nå er det mai!

For, i det trærne uniformerer seg beskjedent i grønt uniformerer de unge akademikerne seg i rødt. Bakken i rensåsparken går vitterlig nedover. Samtlige russ som sprang ned denne bakken for å demonstrere mot det lokale brannvesenet; bare for å bli spylt ned av deres vannkanoner, kan skrive under på at ferden ned var atskillig lettere enn ferden opp med søkkbløte klær. Dette tegner et godt bilde av russefeiringen, og mange andre feiringer hvor uniformkledde, livsglade ungdommer samles til fest. Det er mye lettere å være samlet på ferden nedover enn oppover. Russefeiringen handler om å være skitten. Det handler om å utforske den eldre generasjons toleranse, så vel som dine egne grenser, gjennom russekrav - når du én gang i livet tør å slå ut håret. Det handler om unisone bevegelser, feider mellom vi og dem, rød og blå. Det handler om ett samme mål, og det er der hvor ankeret ikke lengre kan synke noe mer, nemlig på bunnen.

Russen tør bryte grenser. De tør skille seg ut - så lenge de kan gjøre det sammen med flere.

Russen er på samme vei ned mot helvete. De er skit, og de elsker det!

Dagens oppfordring:

Skriv ut listen over årets russekrav og gjør de du synes høres artige ut. Bare ikke i perioden 1 - 17 mai.

Gud er ikke død. Han gir bare faen...

Flere morsomme eksempler på konforme bevegelser på vei mot den totale destruksjon, for så å bygge ting opp igjen finner du her, her, her og her.