torsdag 21. mai 2009

Om lemurer i glassmonter og glasshusrotter

Dagbladets nettsted meddelte forleden hvordan norske forskere har stjålet til seg æren for å ha funnet ”the missing link.” Den 47 millioner år gamle lemuren Ida ble skikket oppgaven å fylle de ruvende hull i evolusjonslogikken, og ifølge anstalten som selv la fram bevisene (naturhistorisk museum i Oslo) var hun verdig oppgaven. Allerede i går formiddag kom motreaksjonen. Det hele er opphauset av media skrives det. Ida var en lemur og ”the missing link” forblir en mystisk glippe i den moderne vitenskap.

Det hele framtrer som noe parodisk, men utgjør en nytteverdi da lemuren Ida belyser et av moderne tids største paradigmatiske paradokser.

For tenk at forskere av den nye tid; drevet av ideen om den empiriske tilnærming og den sikre kunnskap, har sin lit til en teori som i stor grad baserer seg på antagelser og ufullkomne teorier. Når ”the missing link” er et allment akseptert, vitenskapelig begrep kan man stoppe opp å spørre seg om ikke de vitenskapelige sannheter anno 2009 er like synsende og antaende som middelalderens teologiske vitenskap.

Mennesker i den eldre tid visste i all sikkerhet at det fantes en Gud, et helvete og en himmel. Det var et vitenskapelig faktum at jorda var senter av universet, at alt kosmos huset bestod av fire elementer og at det regnet fordi slusene i himmelens store vannreservoarer åpnet seg. Viten er tro, og disse overbevisningene endrer seg med jevne, uunngåelige mellomrom. Det mennesker under disse paradigmene alle har til felles er at de vitenskapelige/religiøse teorier blir sett på som sanne og for alltid gyldige - inntil det motsatte blir bevist.

Er vi et produkt av evolusjonen, eller er vi et produkt av Darwins evolusjonsteori?

Vår kropp er en skjør kreasjon. Hvis vi skal tro Darwin er våre kropper og inntelekter klemt mellom to tidsbegreper. På den ene siden har vi med oss en rekke innlærte instinkter, som strekker seg tilbake til menneskehetens tidligste tid. På den andre siden har vi den ekspansive og utviklende del av vårt intellekt. Den delen som ser mot nyskapningen, framtiden, og hvordan vi skal ”tilpasse” oss ytterligere. Summen utgjør en skapning som er redd for den tomme natteskog, men ikke for totonns, lynraske dødsmaskiner på fire hjul, som brøler og dreper tusentalls av mennesker hvert år.

Vi hører ikke hjemme i skogen, da vi har glemt hvordan å overleve i den. Samtidig finner vi oss ikke til rette i det urbane ettersom utviklingen løper i fra oss i store teknologiske sprang, som inntreffer hyppigere og hyppigere. I dag er begreper som; ”ungdommen nå til dags har altså så mange teknologiske duppeditter og ”alt var bedre før”, ikke lengre forbeholdt den eldre garde. På et titalls år har vi gjort oss fullstendig avhengig av internett og mobiltelefoner, og en tjueåring kan se på alt ungdommen har nå, som en ikke engang kunne drømme om da vedkommende var på samme alder.

Vi snakker om fremmedgjøring i en upersonlig storby, som vi selv har skapt. Er vi virkelig klodens mest tilpassningsdyktige art? Jeg tror ikke det finnes gitte sannheter, men jeg heller personlig mot et relativt, skråsikkert svar: både ja og nei.

For, som bodøværing er jeg en privilegert nabo av den underfundige evolusjonens mest innovative arena: Glasshuset. Denne bygning er til en hver tid fylt av gamle og unge som har funnet seg til rette med den moderne utviklingen.

Glasshushengeren er et flokkdyr, vanligvis i grupper på 5 - 10, men har blitt observert i grupper på flere titalls individer. Sosialisering og andre primære behov, som inntak av næring, ser ut til å tilfredsstilles på de fasiliteter glasshusets vegger/vinder innbefatter. Vi snakker her om en avart av homo sapiens som ikke sutrer over fremmedgjøring, dårlige sosiale forhold og elendig, kulturell tilrettelegging fra stat og kommune. Nei, her ser man kroneksemplet på menneskelig tilpasningsdyktighet. Ungdom som griper tak i de tilbud som faktisk eksisterer, og som utnytter dem for alt de er verdt.

Da kommunen fjernet de gamle sittegruppene til fordel for mindre, mer ubekvemme benker og murte opp helninger på benkene utenfor AGA-mat (for å innskrenke glasshushengernes hengeareal?), så glasshushengerne selv det hele som en frisk oppussing. De spredte seg heller over flere benker, og investerte i antisklimatter under buksebaken, så går du ned gjennom storgatas glassdekte strekning sitter de der fremdeles den dag i dag.

Dagens oppfordring: Huger du etter å finne ut livets store mysterier. Dra til glasshuset og spør etter Ida.

Evolusjonen: Verdens største tidsparadoks? Bildet viser en plausibel forklaring av både "The missing link-teorien" samt opphavet til AIDS.

1 kommentar:

  1. Deilig påminnelse på en søndags ettermiddags samtale i huset mitt.

    Jeg står fremdeles på mine tanker om at menneske faktisk er de mest tilpassningsdyktige skapningene på jordas overflate (sett bort i fra bjørnedyret så klart en.wikipedia.org/wiki/Tardigrade). Det eneste som hindrer oss fra å tilpasse, er frykt.

    SvarSlett